Uke 7

Temaet for denne uken var holdninger til, og kommunikasjon av risiko. I dette innlegget vil jeg fokusere på kognitiv dissonans, og hvordan holdninger spiller inn på kommunikasjon av risiko. Kognitiv dissonans er inkonsistens mellom elementer av kunnskap, og følgelig er det en uoverensstemmelse mellom holdninger til et objekt, og hvordan man opptrer i forhold til holdningene. Festinger og Carlsmith har gjort eksperimenter på kognitiv dissonans, og funnet at det blir fremkalt når man sier eller gjør noe som er i mot ens antakelser eller holdninger, men likevel utfører aktiviteten/oppgaven. Gjerne for å oppnå en belønning eller unngå straff. Festinger og Carlsmith argumenterte for at dersom belønningen var høy, kunne atferden rettferdiggjøres gjennom den høye belønningen. Var belønningen derimot lav medførte det ingen rettferdiggjøring, og skapte dermed kognitiv dissonans. Ettersom folk flest ikke liker å handle imot sine egne holdninger, ble resultatet dermed at forsøkspersonen reduserte dissonansfølelsen sin, ved å endre på egne holdninger slik at atferden og holdningene passet bedre sammen. Justeringene måtte til for å unngå den ubehagelige tilværelsen av uoverensstemmelse mellom holdninger og egen atferd. I eksperimentene til Festinger og Carlsmith fant de at dissonans reduksjon gjennom lav belønning, ga mer positive holdninger knyttet til egen atferd, enn hvordan en høy belønning påvirket holdningene. Dette kalles negativ incentiv-effekt, og forutsetter handlingen mot sine antakelser oppleves som frivillig.
Tenker man igjennom det virker det ganske rart at holdningene endres mer ved lav belønning enn ved høy. Psykologien i hodet ser dermed ut å virke sterkere enn belønning utenfra.


Vi lærte også om kommunikasjon av risiko. Historisk har risiko ofte blitt presentert med tall, der man har vurdert hva som er akseptabel risiko gjennom balansering av risiko og nytte. Etterhvert har man sett at mennesker ikke bare er opptatt av forventet nytte og risiko, men at enkelte hendelser blir vektlagt mer enn andre. Blant hendelser som blir vektlagt høyt ved vurdering av risiko, er hendelser som oppleves som opprørende. Nedenfor har jeg satt opp en graf som viser hvilke elementer som ofte styrer hvordan mennesker vurderer risikoen til hendelser, nemlig en kognitiv komponent (kunnskap om objektet) og en affektiv komponent (følelse mot objektet).

Figur fra forelesningen

Hendelser som blir viet mye oppmerksomhet, er hendelser som scorer høyt både på den kognitive og affektive komponenten, f.eks. en situasjon som oppfattes som grufull og har høy nyhetsverdi. Et tema som gjerne vekker frykt i media er terror. Slike nyheter viser ofte sterke bilder, og medfører ofte usikkerhet rundt hva som vil skje fremover.

På den andre siden av skalaen kan man finne uhell/ ulykker i forbindelse med bilkjøring. Slike uhell nevnes med jevne mellomrom i media, men er ikke forbundet med så mye frykt. Bilen er et vanlig fremkomstmiddel i de fleste familier, og er en naturlig del av hverdagen til folk. Og normalt går det bra når de er ute og kjører, slik at det skapes en fortrolighet til kjøring av bil, og et tankesett som forteller at ulykker ikke inntreffer en selv. Fortrolighet til egne ferdigheter kombinert med gjentatte oppslag i media, fører til at nyhetsverdien blir oppfattet som lavere enn for hendelser som nevnes sjeldnere og innebærer mye usikkerhet.

Hvordan man skal gå frem, ved kommunikasjon i ulike situasjoner, avhenger av situasjonen man er i. For eksempel vil overordnede for en ung soldat som skal ut i krigen, henvende seg på forskjellig måte ved fremstilling av situasjonen til soldatens foreldre, og til soldaten selv. Fokuset ved kommunikasjonen med foreldrene vil nok justeres mot det kognitive, som belysning av kunnskap/erfaring i troppen og fakta som f.eks. hvilke poster som innebærer fare for livet. Den affektive komponenten vil gjerne tones ned, ettersom følelser knyttet til krig ofte medfører redsel og usikkerhet. Ved kommunikasjon/motivering til soldaten selv, vil det på den annen side også legges vekt på den affektive komponenten. For å forberede soldaten og sørge for riktig innstilling, kan det være nyttig å aktivere den affektive komponenten, samt for å klargjøre at krig er alvorlig.

At fremgangsmåten ved formidling av budskap kan være avgjørende for effekten av budskapet, kan være nyttig å vite om ved formidling av budskap i fremtiden. Situasjonen man er i bør vurderes, slik at man kan velge riktig tilnærmingsmetode når man skal formidle et budskap. På den måten vil man forhåpentligvis oppnå riktig effekt, og ikke skape reaksjoner mot sin hensikt.