Affekt-uken

Denne uken hadde vi besøk av Marcel Zeelenberg fra Tilburg University i Nederland. Tema for uken var følelser og atferd. Jeg fikk ikke vært i første forelesning (tirsdag), men slik jeg har forstått det handlet den om hvilken innflytelse følelser har på beslutningsprosesser. I dette innlegget tenkte jeg å skrive om forelesningen om rettferdighet og hvordan oppfatningen av rettferdighet styrer beslutningsprossesene våre.

Blant det vi lærte i forelesningen var at våre handlinger må styres etter egeninteresse, for at de skal bli oppfattet som troverdig. Tenker man etter, viser det seg at det gjerne er tilfellet også. Det er ikke vanlig at man inngår veddemål hvis man ikke har noe utbytte i spillet, og man bruker ikke tid og penger på å lage rulleski-løype om man ikke er interessert i skisport. Det kan ha med oppfatningen av rettferdighet å gjøre. At man er veldig interessert i skisport, kan rettferdiggjøre at du bruker tid og penger på tilrettelegging, for at dagens og famtidens skiløpere skal få bedre treningsforhold. Tilsvarende er det med veddemål. Hvis utfallet av veddemålet kan være til fordel for deg, rettferdiggjør det din deltakelse i veddemålet.

Følelsen av rettferdighet styrer mange av beslutningsprosessene til mennesker. Hvis man foreksempel skal fordele penger, spiller oppfatningen av rettferdighet en betydelig rolle i prosessen. Mennesker er ikke utelukkende egeninteressert i sine avgjørelser.
For å illustrere dette ble vi presentert et spill, kalt "The ultimatum game". Det går ut på at en person, A, får tildelt et pengebeløp, og skal dele dette beløpet med en annen person, B. Person B får vite pengebeløpet, og skal akseptere eller avslå tilbudet fra person A. Hvis person B aksepterer beløpet får begge personene sine respektive beløp, mens hvis person B avslår er det ingen av personene som får noe.
Det interessante her, er at mennesker stort sett handler etter såkalt strategisk rettferdighet. Man gir et et (minst mulig) tilbud, som man tror vil bli akseptert. Og de fleste mennesker vil avslå et lavt tilbud. Et lavt tilbud blir ikke sett på som en rettferdig fordeling. Utfallet blir dermed i mange tilfeller 50-50. Denne prosessen strider med at mennesker bare handler etter egen interesse. Hvis man kun tenkte på egeninteresse ville utfallet blitt at person A ga person B, et minst mulig beløp, og beholdt resten selv. For eksempel om person A får tildelt 100 kroner, ville han gitt 1 krone til person B, og beholdt 99 kroner selv. Person B ville akseptert tilbudet, ettersom han får 1 krone ved å akseptere, og null kroner ved å avslå.
Noe man kanskje bør tenke på hvis man kommer over en slik situasjon, er om man bør vektlegge rettferdighet i så stor grad. Rettferdighet kan være bra, men får ikke begge det bedre, hvis pengebeløpet blir akseptert? Det vil selvfølgelig avhenge av person Bs nytte av det tilbudte beløpet, men en aksept vil ihvertfall føre til at pengebeløpet blir utdelt.

Av eksperimentene vi ble presentert for i forelesningen, var det et eksperiment utført av Thomas C. Schelling som vekket størst oppmerksomhet for min del. Det handlet om "tacit coordination" og gikk som følgende: "Du skal møte en person i Paris. Du får ikke vite hvor, og dere kan ikke kommunisere med hverandre. Datoen for møtet blir oppgitt, men ikke klokkeslettet. Det eneste du får vite er at du må gjette hvor dere skal møte, og at personen du skal møte får vite det samme. Hvor og når vil du møte opp?" Jeg, som flere andre, ville møtt opp ved Eiffeltårnet kl. 12 på dagen. Det er ganske spesielt at i løpet av 24 timer, i en stor by som Paris, vil mange gjetninger være sammenfallende. Jeg vil tro at dette eksperimentet går litt lettere i Paris, enn for eksempel i Amsterdam, men det er fortsatt oppsiktsvekkende hvordan mennesker har såpass like antakelser under "tacit coordination". Det føles bare som rett tid og sted.

Det som må jobbes mer med fra denne uken, er å få en bedre oversikt over hva som ble gjennomgått på tirsdag.