torsdag 27. februar 2014

Illusjon


Denne uken var temaet usikkerhet, tilfeldigheter og kognitive illusjoner, og i den forbindelse hadde vi besøk av Peter Ayton fra City University, London. Ayton holdt en underholdende forelesning, der han innledet med å vise oss flere optiske illusjoner. Blant annet fikk vi se dette bildet. Spørsmålet er: "Er de horisontale linjene rette eller skjeve?"

Bildet er hentet fra
sharpbrains.com
Linjene er faktisk rette, og parallelle, selv om det ikke ser sånn ut. Det vertikale sikksakk-mønsteret forstyrrer vår oppfatning av de horisontale linjene.

Selv når jeg vet at linjene er rette, virker det fortsatt som om det er helning på linjene. Det er utrolig vanskelig å skille forstyrrelsen fra det vertikale sikksakk-mønsteret, fra mitt inntrykk av linjene. Lurer på om noen klarer det?



Bildet er hentet fra
all-about-psychology.com
En interessant egenskap ved kognitive illusjoner er at mennesker ønsker å se og forstå dem. Hvis man ikke ser dem blir man skuffet, og mønstrer bildet for å finne en skjult gjenstand. Om man deretter klarer å se gjenstanden blir man oppstemt.
Det er fascinerende hvordan hjernen jobber for å sette uklare bilder man ser, i sammenheng med lignende synsinntrykk fra tidligere.





Heuristikker var også et tema for forelesningen. Heuristikker er mentale snarveier eller tommelfingerregler som brukes til å utføre vurderinger og beslutninger. Bruk av heuristikker er til nytte når man trenger å gjøre beslutninger basert på begrenset informasjon. En mye brukt heuristikk er tilgjengelighetsheuristikk, det vil si hvor lett eksemplene er mentalt tilgjengelig. Eksempler som er enkle å komme på, vil oppleves som mer sannsynlig. Hva tror du er mest sannsynlig, å dø av et angrep fra en hai, eller å dø i hjemmet. Mange tenker på hva man hører i mediene og merker seg at de har hørt om angrep fra hai på nyhetene. Angrep fra hai blir rapportert på bakgrunn av at det er mer oppmerksomhetsvekkende, og inneholder mer drama enn et dødsfall i hjemmet. I tillegg lages det naturprogrammer som viser hvor farlige haier kan være, og ved bruk av tilgjengelighet i minnet tenker man at angrep fra hai har høyere sannsynlighet enn det egentlig har. Sannheten er at det er mange flere som dør av ulykker i hjemmet, men det er mindre synlig gjennom mediene.

Et annet eksempel er representativitetsheuristikk. Da vurderer man sannsynligheten på grunnlag av hvor representativt noe er i forhold til noe annet. Eller med andre ord, man tillegger egenskaper til det man skal vurdere,  på bakgrunn av hva man forbinder som mest typisk for vurderingsobjektet. Et eksempel er Edvard, som vokste opp i en familie der alle røyket, og faren hans var eier av et tobakkselskap. I det siste hadde Edvard hostet en del. Hva er mest sannsynlig: 1) Edvard er saksbehandler eller 2) Edvard er saksbehandler og røyker? Flere vil tenke at 2) er riktig med tanke på miljøet Edvard har vokst opp i. Likevel er det umulig at 2) er mer sannsynlig enn 1), ettersom alternativ 1) også vil fange opp alternativ 2).
Et annet eksempel er:
I en by finnes det to sykehus. På det største sykehuset blir det født ca. 45 barn hver dag, mens det på det minste sykehuset blir født ca. 15 barn hver dag. Over en periode på et år, ble det på hvert sykehus registrert hvor mange dager der det ble født mer enn 60% gutter. Hvilket sykehus tror du registrerte flest slike dager?
Det største sykehuset, det minste sykehuset eller omtrent det samme?
Flere tenker at hvilket kjønn barnet blir, mest sannsynlig er uavhengig av hvor det fødes, og tenker at det er like sannsynlig å registrere 60% gutter en dag, på det største sykehuset som på det minste sykehuset. En ting man overser da, er at når et barn blir født vil det påvirke kjønnsbalansen i større grad ved en liten utvalgsstørrelse (det minste sykehuset), enn ved en større utvalgsstørrelse (det største sykehuset). Det vil si at det er størst sannsynlighet for at det minste sykehuset registrerte flest dager, der det ble født mer enn 60% gutter.
En systematisk skjevhet ved representativitetsheuristikk er at man overser sannsynlighetsgrunnlaget. Det kan derfor være lurt å merke seg f.eks. utvalgsstørrelse når man skal vurdere hva som er mest sannsynlig, og ikke blindt vektlegge hva som vil være typisk for vurderingsobjektet.

Det er litt merkelig at hjernen forbinder egenskaper til det som skal klassifiseres, ut i fra hva vi assosierer som typisk. Det virker som man føler man har gjort en bedre bedømmelse ved å spesifisere egenskapene til det man skal vurdere mest mulig konsist. Hvis Edvard røyker, føler vi at vi at det må spesifiseres i tillegg til at han er saksbehandler.
Det finnes flere typer heuristikker, men tilgjengelighets- og representativitetsheuristikk regnes ofte som de mest utbredte. Heuristikker fører som sagt med seg noen systematiske skjevheter, men de inneholder ofte mye rett også. Med tanke på alle bedømmelsene man må gjøre, er det praktisk at vi har mentale hjelpemidler for å komme frem til bedømmelser raskest mulig.

torsdag 20. februar 2014

Uke 7


Temaet for denne uken var holdninger til, og kommunikasjon av risiko. I dette innlegget vil jeg fokusere på kognitiv dissonans, og hvordan holdninger spiller inn på kommunikasjon av risiko. Kognitiv dissonans er inkonsistens mellom elementer av kunnskap, og følgelig er det en uoverensstemmelse mellom holdninger til et objekt, og hvordan man opptrer i forhold til holdningene. Festinger og Carlsmith har gjort eksperimenter på kognitiv dissonans, og funnet at det blir fremkalt når man sier eller gjør noe som er i mot ens antakelser eller holdninger, men likevel utfører aktiviteten/oppgaven. Gjerne for å oppnå en belønning eller unngå straff. Festinger og Carlsmith argumenterte for at dersom belønningen var høy, kunne atferden rettferdiggjøres gjennom den høye belønningen. Var belønningen derimot lav medførte det ingen rettferdiggjøring, og skapte dermed kognitiv dissonans. Ettersom folk flest ikke liker å handle imot sine egne holdninger, ble resultatet dermed at forsøkspersonen reduserte dissonansfølelsen sin, ved å endre på egne holdninger slik at atferden og holdningene passet bedre sammen. Justeringene måtte til for å unngå den ubehagelige tilværelsen av uoverensstemmelse mellom holdninger og egen atferd. I eksperimentene til Festinger og Carlsmith fant de at dissonans reduksjon gjennom lav belønning, ga mer positive holdninger knyttet til egen atferd, enn hvordan en høy belønning påvirket holdningene. Dette kalles negativ incentiv-effekt, og forutsetter handlingen mot sine antakelser oppleves som frivillig.
Tenker man igjennom det virker det ganske rart at holdningene endres mer ved lav belønning enn ved høy. Psykologien i hodet ser dermed ut å virke sterkere enn belønning utenfra.


Vi lærte også om kommunikasjon av risiko. Historisk har risiko ofte blitt presentert med tall, der man har vurdert hva som er akseptabel risiko gjennom balansering av risiko og nytte. Etterhvert har man sett at mennesker ikke bare er opptatt av forventet nytte og risiko, men at enkelte hendelser blir vektlagt mer enn andre. Blant hendelser som blir vektlagt høyt ved vurdering av risiko, er hendelser som oppleves som opprørende. Nedenfor har jeg satt opp en graf som viser hvilke elementer som ofte styrer hvordan mennesker vurderer risikoen til hendelser, nemlig en kognitiv komponent (kunnskap om objektet) og en affektiv komponent (følelse mot objektet).
Figur fra forelesningen

Hendelser som blir viet mye oppmerksomhet, er hendelser som scorer høyt både på den kognitive og affektive komponenten, f.eks. en situasjon som oppfattes som grufull og har høy nyhetsverdi. Et tema som gjerne vekker frykt i media er terror. Slike nyheter viser ofte sterke bilder, og medfører ofte usikkerhet rundt hva som vil skje fremover.

På den andre siden av skalaen kan man finne uhell/ ulykker i forbindelse med bilkjøring. Slike uhell nevnes med jevne mellomrom i media, men er ikke forbundet med så mye frykt. Bilen er et vanlig fremkomstmiddel i de fleste familier, og er en naturlig del av hverdagen til folk. Og normalt går det bra når de er ute og kjører, slik at det skapes en fortrolighet til kjøring av bil, og et tankesett som forteller at ulykker ikke inntreffer en selv. Fortrolighet til egne ferdigheter kombinert med gjentatte oppslag i media, fører til at nyhetsverdien blir oppfattet som lavere enn for hendelser som nevnes sjeldnere og innebærer mye usikkerhet.

Hvordan man skal gå frem, ved kommunikasjon i ulike situasjoner, avhenger av situasjonen man er i. For eksempel vil overordnede for en ung soldat som skal ut i krigen, henvende seg på forskjellig måte ved fremstilling av situasjonen til soldatens foreldre, og til soldaten selv. Fokuset ved kommunikasjonen med foreldrene vil nok justeres mot det kognitive, som belysning av kunnskap/erfaring i troppen og fakta som f.eks. hvilke poster som innebærer fare for livet. Den affektive komponenten vil gjerne tones ned, ettersom følelser knyttet til krig ofte medfører redsel og usikkerhet. Ved kommunikasjon/motivering til soldaten selv, vil det på den annen side også legges vekt på den affektive komponenten. For å forberede soldaten og sørge for riktig innstilling, kan det være nyttig å aktivere den affektive komponenten, samt for å klargjøre at krig er alvorlig.
At fremgangsmåten ved formidling av budskap kan være avgjørende for effekten av budskapet, kan være nyttig å vite om ved formidling av budskap i fremtiden. Situasjonen man er i bør vurderes, slik at man kan velge riktig tilnærmingsmetode når man skal formidle et budskap. På den måten vil man forhåpentligvis oppnå riktig effekt, og ikke skape reaksjoner mot sin hensikt.

tirsdag 11. februar 2014

Affekt-uken


Denne uken hadde vi besøk av Marcel Zeelenberg fra Tilburg University i Nederland. Tema for uken var følelser og atferd. Jeg fikk ikke vært i første forelesning (tirsdag), men slik jeg har forstått det handlet den om hvilken innflytelse følelser har på beslutningsprosesser. I dette innlegget tenkte jeg å skrive om forelesningen om rettferdighet og hvordan oppfatningen av rettferdighet styrer beslutningsprossesene våre.

Blant det vi lærte i forelesningen var at våre handlinger må styres etter egeninteresse, for at de skal bli oppfattet som troverdig. Tenker man etter, viser det seg at det gjerne er tilfellet også. Det er ikke vanlig at man inngår veddemål hvis man ikke har noe utbytte i spillet, og man bruker ikke tid og penger på å lage rulleski-løype om man ikke er interessert i skisport. Det kan ha med oppfatningen av rettferdighet å gjøre. At man er veldig interessert i skisport, kan rettferdiggjøre at du bruker tid og penger på tilrettelegging, for at dagens og famtidens skiløpere skal få bedre treningsforhold. Tilsvarende er det med veddemål. Hvis utfallet av veddemålet kan være til fordel for deg, rettferdiggjør det din deltakelse i veddemålet.

Følelsen av rettferdighet styrer mange av beslutningsprosessene til mennesker. Hvis man foreksempel skal fordele penger, spiller oppfatningen av rettferdighet en betydelig rolle i prosessen. Mennesker er ikke utelukkende egeninteressert i sine avgjørelser.
For å illustrere dette ble vi presentert et spill, kalt "The ultimatum game". Det går ut på at en person, A, får tildelt et pengebeløp, og skal dele dette beløpet med en annen person, B. Person B får vite pengebeløpet, og skal akseptere eller avslå tilbudet fra person A. Hvis person B aksepterer beløpet får begge personene sine respektive beløp, mens hvis person B avslår er det ingen av personene som får noe.
Det interessante her, er at mennesker stort sett handler etter såkalt strategisk rettferdighet. Man gir et et (minst mulig) tilbud, som man tror vil bli akseptert. Og de fleste mennesker vil avslå et lavt tilbud. Et lavt tilbud blir ikke sett på som en rettferdig fordeling. Utfallet blir dermed i mange tilfeller 50-50. Denne prosessen strider med at mennesker bare handler etter egen interesse. Hvis man kun tenkte på egeninteresse ville utfallet blitt at person A ga person B, et minst mulig beløp, og beholdt resten selv. For eksempel om person A får tildelt 100 kroner, ville han gitt 1 krone til person B, og beholdt 99 kroner selv. Person B ville akseptert tilbudet, ettersom han får 1 krone ved å akseptere, og null kroner ved å avslå.
Noe man kanskje bør tenke på hvis man kommer over en slik situasjon, er om man bør vektlegge rettferdighet i så stor grad. Rettferdighet kan være bra, men får ikke begge det bedre, hvis pengebeløpet blir akseptert? Det vil selvfølgelig avhenge av person Bs nytte av det tilbudte beløpet, men en aksept vil ihvertfall føre til at pengebeløpet blir utdelt.

Av eksperimentene vi ble presentert for i forelesningen, var det et eksperiment utført av Thomas C. Schelling som vekket størst oppmerksomhet for min del. Det handlet om "tacit coordination" og gikk som følgende: "Du skal møte en person i Paris. Du får ikke vite hvor, og dere kan ikke kommunisere med hverandre. Datoen for møtet blir oppgitt, men ikke klokkeslettet. Det eneste du får vite er at du må gjette hvor dere skal møte, og at personen du skal møte får vite det samme. Hvor og når vil du møte opp?" Jeg, som flere andre, ville møtt opp ved Eiffeltårnet kl. 12 på dagen. Det er ganske spesielt at i løpet av 24 timer, i en stor by som Paris, vil mange gjetninger være sammenfallende. Jeg vil tro at dette eksperimentet går litt lettere i Paris, enn for eksempel i Amsterdam, men det er fortsatt oppsiktsvekkende hvordan mennesker har såpass like antakelser under "tacit coordination". Det føles bare som rett tid og sted.

Det som må jobbes mer med fra denne uken, er å få en bedre oversikt over hva som ble gjennomgått på tirsdag.


mandag 3. februar 2014

Uke 5



I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt rundt hva som ble gjennomgått i forelesningene i STR450 - Subjektiv risiko denne uken. Jeg kan starte med forelesningen "Bedømmings- og beslutningstaking". Her lærte vi om prospective theory, som er et eksempel på en deskriptiv beslutningmodell. I en deskriptiv beslutningsmodell anerkjenner man at informasjon kan være en mangelvare, og prøver å beskrive hvordan beslutninger foregår i virkeligheten. Prospective theory kan minne om expected utility modellen (Expected Utility Theory), men skiller seg ut ved at verdien av et utfall i expected utility teorien byttes ut mot en subjektiv verdi av utfallet. Den subjektive verdien kan påvirkes, og avhenger blant annet av hvordan situasjonen blir formulert for oss. Et interessant funn i prospective theory, er at risikovilligheten oppjusteres når vi er i en tapssituasjon, og at vi blir risikoaverse når vi står overfor en gevinstsituasjon. Vi hater å tape, og dermed blir vi opptatt av å vinne tilbake det vi har tapt når en investering har gått dårlig. Har vi vunnet på investeringen, vil vi derimot sikre oss at vi får en gevinst og selger for å få en vinner. Bakgrunnen for dette er at vi bruker kjøpsprisen som et referansepunkt når investeringen evalueres.
Skal vi opptre mer rasjonelt, kan vi ut fra prospective theory ta med oss at man bør fokusere på fremtidsutsiktene til investeringen, fremfor hva verdien er akkurat nå. Hvis man for eksempel har aksjer med dårlige fremtidsutsikter, kan det være lurt å selge, og godta et tap. Om aksjen fortsetter å synke i verdi, vil man dermed begrense tapet.

I forelesningen "Hvordan vurderes sannsynligheter og risiko i hverdagen" lærte vi at tenkning kan deles opp i to hovedkategorier; system 1-tenkning og system 2-tenkning. System 1-tenkning går raskt og automatisk og er det første svaret som popper opp når man står overfor et problem. System 2-tenkning er en mer langsom og kontrollert måte å tenke på, som er innsatskrevende og bruker logikk.

Hjernen er bygget opp slik at den ønsker å finne en løsning med minst mulig innsats. Verden inneholder store mengder informasjon, og hjernen har hverken tid eller kapasitet til å behandle all informasjonen. Vi ønsker gjerne at beslutninger skal gå raskt, og dermed er det funksjonelt at en del av hjernen går automatisk.
Jeg har selv ikke tenkt over dette tidligere, men nå som jeg har hørt det, virker det logisk at det er sånn det fungerer.

I forelesningen ble vi presentert for et eksempel kalt "A bat and a ball". Vi får vite at en ball og et balltre til sammen koster $1.10. Balltreet koster en dollar mer enn ballen. Hva koster ballen?Meningen her var å svare så fort man kunne. Det første som poppet opp i hodet mitt var, som for flere andre, 10 cents. Men før jeg rakk å svare, skjønte jeg at $1 for balltreet ville gi en pris på ballen lik 0. Derfor klarte jeg ikke å svare fort, men begynte å tenke. I ettertid forstår jeg at jeg satte igang system 2-tenkning.

Et interessant aspekt ved system 1-tenkning, er at svaret som først popper opp ofte er et rimelig godt svar. Fra eksempelet med "A bat and a ball", er ikke 10 cents et håpløst svar. Det er ikke så langt unna 5 cents.
Når man vokser opp hører man gjerne at hvis man står mellom to valg og er usikker, kan det være lurt å velge førsteinntrykket. Utifra forelesningen på torsdag vet vi at førsteinntrykket stammer fra system 1-tenkning, som er mer basert på følelser og mentale snarveier. Hvis man etter å ha tenkt igjennom begge valgmulighetene nøye, og fortsatt er usikker, kan førsteinttrykket være et fornuftig valg. Svaret man får fra system 1-tenkning er ofte i nærheten av noe fornuftig. Automatisk bruker system 1-tenkning assosiasjoner og underbevisstheten til å komme fram til et svar/valg, og det kan være hensiktsmessig ved mangelfull eller kompleks informasjon

Det jeg må jobbe mer med, er følelsers påvirkning på beslutningstaking fra tirsdagsforelesningen. Å være klar over hvordan følelser kan virke inn på forskjellige situasjoner, for eksempel at negativ stemning og detaljert oppmerksomhet kan redusere vanlige bedømmingsfeil, tror jeg kan være nyttig.